Av Arild Torvund Olsen
Kronikken er henta frå Motmæle nr.1/00.
Populærkultur og folkekultur er umgrep som ofte vert nytta, gjerne utan at ein heilt veit kva som skil deim frå kvarandre. I arbeidet med programmet Norsk Vilje og kampanjen Stogg Urbanismen nyttar Norsk Målungdom gjerne folkekultur som eit døme på noko positivt og bra. Men kva er eigenleg skilnaden millom folkekultur og populærkultur? Er det nokon grunn til å arbeida for folkekulturen i eit moderne mediesamfunn som det me lever i?
Populærkultur er, stutt definert, kultur som vert kommunisert til store folkemengder ved hjelp av teknologiske medium, til dømes fjernsyn og radio. «Karl & Co.» er populærkultur. Det same er «Seinfeld» og «Friends». Men kva er so folkekultur for noko? Mange knyter ordet folkekultur til hardingfelespel, folkedans og «slikt noko». Dette er ein del av folkekulturen, men det er på langt nær den einaste delen, og i sume samanhengar kan hardingfelespel vera populærkultur. Folkekulturen vert ikkje definert ut frå innhaldet, men ut frå kva for ei kommunikasjonsform som vert nytta. Det som kjenneteiknar folkekulturen, er den aktivitetsretta kommunikasjonsformi; kommunikasjon for kommunikasjonen si eigi skuld, der kommunikasjonen i seg sjølv, ikkje yverføring av informasjon, er det viktuge. Utgangspunktet er at avstanden (både fysisk avstand og avstand i kunnskapsnivå) er liten, og kommunikasjonen er sirkulær, kollektiv og prega av nærleik. Folkekulturen vert med andre ord laga i, og for, kollektiv, der kollektivet er både sendar og mottakar i kommunikasjonsprosessen. Nærleiken millom sendar og mottakar gjer at sendaren heile tidi kan variera og tilpassa det han kommuniserer i eit samspel med mottakaren. Folkekulturen er med på å aktivisera og stadfesta den fellesskapen han vert laga i. Døme på slike fellesskapar kan vera eit lite lokalmiljø (t.d. ei bygd, ein bydel, eller ei høgblokk) eller ei liti sosiokulturell gruppa (t.d. datanerdar eller punkarar).
Identitetskaping
Som eg nemnde, so nyttar folkekulturen kjende mynster og tema for å stadfesta og styrkja ein fellesskap. Eit døme kan vera denne stutte vitsen: «Pentium-PC med Excel 4.9999669 seljast brukt». Vitsen krev bakgrunnskunnskap um reknefeilen i dei tidlege Pentium-maskinane, og ved at folk skjønar vitsen, syner dei at dei hev den kunnskapen som skal til for å vera «ein del av» datamiljøet. Denne vitsen vart for nokre år sidan ofte nytta av folk som hadde andre maskinar (t.d. av typen Amiga) for å stadfesta gruppefellesskapen og å gjera narr av dei som hadde Pentium-maskinar.
Liknande døme på kultur som er med på å stadfesta og byggja upp ein fellesskap med sams referanseråmor, kan ein finna i populærkulturen. Sjølv um kulturindustrien ofte gjer at dei sams referanseråmone vert reduserte til eit minste felles multiplum, so finst dei der i større eller mindre grad. Eit døme er plateumslaget til Iron Maiden-plata «Somewhere in Time». Umslaget syner Eddie («maskoten» til Iron Maiden) i ein framtidsby som er stappfull av referansar til gamle Maiden-plator. For å nemna nokre få døme: klokka på eine veggen er 23:58 (Iron Maiden hev ein song som heiter «2 minutes to midnight»), eit gateskilt syner at den eine gata heiter «Acacia avenue» (nok ein referanse til ein gamal Iron Maiden-song), ei resultattavla syner fotballresultatet West Ham-Arsenal 7-3 (West Ham er favorittlaget til bassist Steve Harris), og slik held det fram. Alle desse små detaljane er med på å forsterka Iron Maiden-identiteten til dei som hev skaffa seg plata. Ved å sitja der og uppdaga skjulte referansar frå Iron Maiden-soga kjenner guten eller gjenta som sit med plata at han/ho verkeleg er ein ekte Iron Maiden-tilhengjar, i motsetnad til det å berre vera ein vanleg platekaupar. Ein vanleg platekaupar, tenkjer Maiden-tilhengjarane, ser ikkje alle detaljane og referansane. So ved å plassera alle desse detaljane på umslaget klarer Iron Maiden å stadfesta og styrkja tilhengjaren si kjensla av at han er ein del av «Iron Maiden-gjengen», sjølv um han truleg aldri hev møtt gruppa og kan henda ikkje ein gong kjenner andre Iron Maiden-tilhengjarar.
Ein annan måte populærkulturen hev ein stabiliserande effekt på er den forteljarmåten som er utvikla i fjernsyn og andre massemedium. Formi på forteljingane er prega av repetisjonar, dei rettar seg direkte til sjåaren og speler på reaktivisering av alt kjende mynster. «Fortryllelsen ligger i bekreftelsen på det man allerede visste, i måten mønsteret utbroderes på og den emosjonelle appellen - ikke i innholdet og den klare utviklingen», skreiv Anne Eriksen i 1989 i artikkelen «Massekulturens kommunikasjonsform». Denne stadfestingi av det ein alt veit, kan ein finna i både populærkulturen og folkekulturen. Ein kan altso konkludera at både folkekulturen og populærkulturen nyttar kjende mynster for å byggja upp identitetar og skapa stabilitet. Samstundes er båe dynamiske, på den måten at dei tilpassar seg til endringar i samfunnet dei eksisterer i.
Kva skil populærkulturen frå folkekulturen?
Som me hev sett so hev folkekulturen og populærkulturen mykje sams. Samstundes er det mykje som skil deim frå kvarandre. Ein skilnad er avstanden millom sendaren og mottakaren. Folkekulturen er prega av nærleik, medan populærkulturen er prega av at det er stor avstand, både fysisk og sosialt, millom sendaren og mottakarane. Dei små avstandane millom sendaren og mottakaren i folkekulturen gjer at ein fær eit sterkt samspel millom sendaren og mottakaren, og kommunikasjonen vert sirkulær. Eit slikt samspel stend i sterk kontrast til den einvegskommunikasjonen me finn i populærkulturen, der sendaren sender det han kommuniserer ut mot eit ukjent tal mottakarar. Mottakaren kan ikkje nytta den same kommunikasjonskanalen til å senda ein respons attende, av di moderne media ikkje er konstruerte på den måten, og av di talet på mottakarar er so høgt. Mottakarane manglar makti som skal til for å avgjera kva dei skal kommunisera med sendaren, det einaste dei kan gjera er å velja kva for ein sendar dei vil vera mottakar for (ved å t.d. sitja og «zappa» millom fjernsynskanalar).
Noko anna som skil populærkulturen frå folkekulturen er at mykje av populærkulturen i stor grad er konstruert for at sendaren/produsenten skal tena pengar. Desse delane av populærkulturen er ein del av ein kulturindustri der målet er å selja produkti, noko som vert avgjerande for utformingi og kva som vert kommunisert.
Imitert folkekultur
Sjølv um populærkulturen berre er einvegskommunikasjon so gjer han sitt beste for å få oss til å gløyma det. I staden for å freista å gjera kunnskapsavstanden millom sendaren og mottakarane mindre, so freistar sendaren å skjula at avstanden finst. Dette gjer han ved å etterlikna den aktivitetsretta kommunikasjonen. Den kollektive aktiviteten som ein hev i folkekulturen finst ikkje i populærkulturen, men populærkulturen hev skapa ei formal etterlikning av den aktivitetsretta kommunikasjonen, ein imitert folkekultur der sendaren hev all makti. Til dømes er det vanleg at journalistar gjer seg sjølv til ein del av reportasjen sin, for at lesaren/lyttaren/sjåaren skal uppleva reportasjen meir som ein samtale med journalisten enn som ein vanleg reportasje. Bodskapen som vert formidla, vert sett fram som referansar til ei kunnskapsverd som sendaren hev sams med mottakaren. Av di talet på mottakarar er so høgt, hev dei berre nokre få «brukarkjenneteikn» sams, og sendaren må difor redusera formi til eit kulturelt minste sams multiplum. Reduksjon av innhaldet for at alle mottakarane skal kjenna seg att, fører sjølvsagt til at det som vert kommunisert, fær eit lægre nivå. Slik ofring av innhaldet for å underhalda og spela på kjenslone til mottakarane, er noko det vert meir og meir av i media. Der det tidlegare var kunnskapsformidling med yverføring av informasjon, satsar no media på å småpludra um ingenting på ein koseleg og/eller underhaldande måte.
Passive mottakarar
Det grunnleggjande asymmetriske tilhøvet i populærkulturen millom sendaren og mottakaren vert skjult av populærkulturen sin imitasjon av folkekulturen. Ved å lata som um mottakaren tek del i ein kommunikativ aktivitet der både sendaren og mottakaren er med, passiviserer sendaren mottakaren. Mottakaren trur han er aktiv, medan han eigenleg berre konsumerer i staden for å vera ein kulturskapande aktør. Populærkulturen vert ikkje framstilt som um han er noko nytt ein skal taka stilling til, men som uppattaking og stadfesting av det mottakaren alt veit. Gjenom populærkulturen i media fær ein heile tidi presentert nye produkt, men det nye vert pakka inn i kjende former og vert formidla som um det er noko kjend og akseptert. Eit døme er ein reklame for «Ellos privatlån». Her fær me presentert ein samtale millom «Anna» og ei ung kvinna som me ikkje fær vita namnet på.
Anna, hva gjorde du når du trengte å låne penger?
Jeg tok kontakt med Ellos.
Ellos? Hvordan fungerer det?
Det var ikke noe problem. Veldig enkelt. Du kan låne opp til 20.000,-
Det virker jo kjempebra. Jeg skulle faktisk behøve et lån.
Ja, men da så! Send inn en søknad. Hvor mye er klokken forresten? Skal vi spise lunsj?
Ein ser tydeleg at kvinna utan namn, og spursmåli ho stiller, er laga slik at lesaren skal plassera seg i hennar rolla. Ved å nytta ein venleg og småpludrande stil freistar Ellos å gje lesaren inntrykk av at ho (for reklamen ser ut til å retta seg mot kvinnor) hev ein koseleg samtale med veninna si. At lånevilkåri frå Ellos (ei skyhøg effektiv renta på millom 32 og 42 prosent ) er flotte greidor, vert ikkje presentert som um det er noko ein skal taka stilling til, men som um det berre er ei stadfesting av noko ein alt kjenner til. Slutten av reklamen syner klårt kor kvardagsleg og «godteke» Ellos freistar å framstilla det heile. Anna inviterer «deg» til å vera med ut og eta, for på den måten å syna at spursmålet um lån er so sjølvsagt at det alt er avgjort («send inn en søknad»).
Passivisering
Noko me ser når me samanliknar populærkulturen med folkekulturen, er korleis populærkulturen lett kan passivisera folk. Sjølv um mottakarane kan nytta populærkulturen som råmateriale for folkekulturen sin, so ser eg ein røynleg fåre i at folk vert passive mottakarar i staden for kulturskapande aktørar. Populærkulturen i massemedia gjev oss ein illusjon av at me deltek i samfunnet, slik at folk trur dei er samfunnsengasjerte um dei ser på Dagsrevyen. Dette, kombinert med at ein i populærkulturen slepp å samhandla med andre, gjer det alt for lett å «sjå og gløyma att». Me ser sveltande born og krigar på fjernsynet kvar dag, for so å gløyma det att når Dagsrevyen er slutt. Her ser ein ein klår skilnad millom den «ekte» aktivitetsretta kommunikasjonen og den «etterlikningi» ein finn i populærkulturen. Når ein deltek i «ekte» aktivitetsretta kommunikasjon der ein må samhandla med andre, so vert ein tvinga til å taka stilling, noko ein slepp å gjera i populærkulturen.
Sjølv um sume hevdar det, finst det ikkje nokon grunn til å jamstella «populærkultur» med «moderne» og «folkekultur» med gamaldags». Båe delar er høgst levande kulturformer som hev mykje å tilføra kvarandre. Tilhøvet millom folkekulturen og populærkulturen endrar seg heile tidi, men det er lite som tyder på at populærkulturen nokon gong kjem til å taka yver rolla til folkekulturen. Same korleis samfunnet vårt ser ut, og same kor moderne me er, so hev me bruk for folkekulturen. For sjølv um folkekulturen og populærkulturen båe er med på å byggja og stabilisera identitetar og fellesskapar, so gjer dei det på heilt ulike måtar. Gjenom folkekulturen er me med på å skapa og avgjera korleis me vil at kulturen vår og samfunnet vårt skal sjå ut. Den millommenneskelege identitetsbyggjingi og kulturskapingi som folkekulturen stend for, er difor ein avgjerande føresetnad um ein ynskjer eit fungerande samfunn der folk kan styra kulturen sin sjølve.