Sidemålsspørsmålet dukkar opp med jamne mellomrom i norske klasserom, på partikontor, i skulevalkampen og i pressa. Like sikkert som at saka dukkar opp, er det at ho skaper ordskifte og at det er vanskeleg å verta samde.
Heilt sidan ordninga med obligatorisk sidemål vart innførd for snart hundre år sidan, har ho vore til irritasjon for nokon, og til glede for andre. Ideen bak innføringa av sidemålet var enkel, men og på eit vis genial. På starten av 1900-talet var nynorsken på frammarsj, spesielt i skuleverket. 8 år etter at skulane sjølve fekk velja opplæringsspråk, hadde mellom 8 og 9 prosent av skulane i landet gått over til nynorsk. Frå 1905 til 1907 bytte meir enn 300 skulekrinsar til nynorsk. Landet var i ferd med å verta språkleg kløyvd. Alternativet til å kløyva landet var "å kløyva mannen" - å sikra seg at alle lærte båe måla. Då sidemålet vart innførd i 1907 vart Bjørnstjerne Bjørnson og riksmålsforbundet rasande. Dei ville ikkje at ungane skulle læra å skriva nynorsk. "Bondens sene, nølende ubestemte Maade at udtrykke sig paa kan være ejendommelig og have sin Interesse; men vi vil have det raskere, klarere - vi har ikke Tid til sligt Sludder", sa Bjørnson i eit av sine vidgjetne foredrag om "landsmaalet". Den gong som no hang sidemålsmotstand og nynorskmotsand tett saman.
Sidemålet hjelper med å forstå
Sidemålsordninga inneber ei anerkjenning av nynorsk. Sjølv om
nynorsken er eit mindretalsmål, er han ein sentral del av
kulturen og soga vår. Skal norskfaget framleis vera
eit kulturfag, må det ogso ha plass til nynorsk. Sidemålet
gjer det ogso lettare å forstå; på det reint språklege planet
er sidemålet med på å gjera det lettare å forstå dialektane.
Om ein veit at det heiter "mjelk" på Sotra og at det heiter
"mjølk" i skriftleg nynorsk, er det ikkje so vanskeleg å forstå
kva "mjøk" på nordmørsk tyder heller. Om ein i tillegg ikkje
trur at sidemålet er ein konspirasjon mot elevane som ikkje
bur på vestlandet, kan det ogso vera til hjelp for å forstå
meir av den norske kulturen. Tenk - me nordmenn har ikkje
greidd å verta samde om kva som er språket vårt - me har
faktisk to. Dette syner oss at den norske kulturen slett
ikkje er eintydig, og at han nok aldri har vore det heller.
Nynorsken og bokmålet er uttrykk for to motstridande måtar
å laga skriftspråk på. I dag er det slik at ein halv million
menneske skriv det språket som byggjer på dialektene til
vanlege folk her i landet - nynorsken. Kanskje Unge Høgre
burde ha tenkt over nett kvifor ein halv
million menneske vel å skriva nynorsk, i staden for å
laga slagord av typen "la dem raute på nynorsk".